Når er en burgunderkopi som ikke er en kopi, like god som en skikkelig god, hvit burgunder? Kanskje når den er som denne. Hvis du forstår rett.

Ukens vin: Thorne & Daughters Rocking Horse 2017

Her er John Seccombe i gang med å skjenke gode viner til besøkende i Bot River. Foto: Geir Salvesen

GEIR SALVESEN

Postet: 9. april 2019. Det er mye diskusjon i vinens verden om hvem som har de beste rødvinene. Og de beste hvite. Bourgogne har ligget langt fremme i begge kategoriene, men særlig er de hvite burgunderne blitt fremhevet som verdens beste. Hva nå enn det bygger på.

Jeg selv har skrevet det utallige ganger, nærmest. Spesielt før i tiden. Ikke så mye nå for tiden. Konkurransen er blitt hardere der ute, mange flere gode viner er kommet på markedet. Viner som ikke eksisterte for noen få år siden da man – med rette – kunne si at hvite burgundere var best. Og i hvert fall dyrest.

Det er de fortsatt, dyrest, men nå er det mange andre uti der. De melder seg ikke på i noen direkte konkurranse, for det ville være halsløs gjerning. Bare Bourgogne er Bourgogne. Chardonnay-baserte, interessante viner med skikkelig terroirpreg – og ofte veldig mye fatpreg. For mye fatpreg, ofte.

Men kommer man over den perfekte, hvite burgunderen er det noe huskes for alltid. Alt henger sammen med alt, fatpreget er modnet, slipt ned og er gått opp i en høyere enhet av modnet, svakt utviklet, frukt gjerne med en slags følbar sødme i en teknisk sett tørr vin. Kombinert med en jordlighet og anissmak i en Corton Charlemagne, en nøtte- og smørsmak i en moden Meursault. Stein og mineraler og en uendelig kompleksistet i en Montrachet.

Mange valg

Da jeg forleden satte meg ned ved bordet på Bjørn Svenssons nye stjernerestaurant i Oslo – Galt – var det mange valg på vinkartet. Matstilen er ny nordisk, men med en vekt på proteiner i hver rett, og det trenger vin å forholde seg til. Vin liker ikke for mye blomster og kvister og kvas i maten.


 Denne trioen samarbeider om å lage gode viner, men med sine egne tapninger. F.v: Chris Alheit, Marelise Niemann og John Seccombe. Foto: Geir Salvesen

Jeg gikk for en Thorne & Daughters Rocking Horse. Så hva er nå det? Jo, en av de nye sørafrikanerne som er kommet til de siste årene, laget av unge, dedikerte og smarte folk. I dette tilfellet John Seccombe i Bot River, halvannen time øst for Cape Town.

John, som driver eiendommen sammen med kone Tasha, har gjort som mange andre unge talenter i Sør-Afrika. Han har fått tak i druer fra forskjellige vinmarker rundt i Kapp-provinsen. Ukens vin er da laget av hele fem forskjellige druetyper, hvorav Bourgogne-druen Chardonnay bare utgjør ca 20 prosent, sammen med de fire andre, Chenin Blanc, Semillon, Clairette og Roussanne som også ligger på rundt 20 prosent hver.

Fordelen med å mikse druer slik er at man kan få miksen perfekt. Og nyte godt av alle attributter til hver enkelt druetype. Clairettes friskhet, Chardonnays krydder, Chenin Blancs dybde og fedme, etc.

Rocking Horse (gyngehesten, altså. John er så glad i døtrene sine at han har tatovert navnet på dem på armen) er altså betegnelsen på denne vinen.

Tallenes tale sier 13,5 volumprosent alkohol, restsukker 2,4 g/l, Total syre 5,8 g/l og pH på 3,39.

For dem som interesserer seg for oppbyggingen av en vin, sier dette en god del. En høy naturlig syre, og lav pH er gode greier og vitner om druer som har nok friskhet og aromatisk dybde.

7866001 Thorne & Daughters Rocking Horse 2017, Western Cape, Sør-Afrika

Rik og kompleks vin med druemiks og områdemiks, har kremet, krydret fylde. Kåret til årets blend i Sør-Afrika i fjor. Veldig lang finish. Nøytral frukt. Passer til: Sushi / sashimi, skalldyr, lyst kjøtt, fisk, ost. 279,90 kr (bestilling)89 poeng (terningkast 6)
Unico Real Wines ASRocking