Postet 17. okt 2016

Bokanmeldelse. Per Mæleng: En vingurus guide til BORDEAUX OG BURGUND, Kagge Forlag

En ny bok samler ekstremt mye smakserfaring med viner fra Frankrikes to mest kjente vinområder. Det er blitt interessant lesning. Han knekker en del myter.

per-maeleng

Friske og autoritative synspunkter på Bordeaux og Bourgogne fra Per Mæleng.

Mange ble forskrekket da de leste Per Mælengs første bok der han beskrev hvordan en overparfymert damegjest ble gitt et håndkle og sendt til dusjen før hun fikk lov til å sette seg ved bordet hans.

Er dette en litt sånn vin-taliban-type?, lurte sikkert mange på. Og historien er blitt gjenfortatt i stadig mer fargerike versjoner rundt glassene i mangt et selskap. Glassene? Ja, de er vel håndvasket, vel?

Jeg har selv rynket på nesen over kvinner som kommer dynket i parfyme til smakninger. Det er ikke så mange av dem, men noen. Og de skjønner ikke at disse aromaene sprer seg vanvittig kraftig rundt i smakelokalet. De er jo laget for å gjøre nettopp det.

I hans nye bok er poenget fortsatt dette: Alt må henge sammen med alt. Og at det er nøye det man gjør. Å drikke vin på toppnivå er litt som en hellig handling. Man har akt og ære for det. Man vil yte det som kommer i glasset de aller beste omstendighetene. Og den aller beste servicen. Man tar ikke frem en Chambertin fra Armand Rousseau og – i stedet for en åpenbaring av Gud i fløyelsbukser – får et kraftig stenk av Chanel No. 5 som takk.

Mæleng er senior produksjef for spesialutvalget på Vinmonpolet og en av dem som har smakt flest viner i Norge. Når han nå har satt seg ned for å skrive om de to klassiske områdene er jo det fra en posisjon med et ekstremt bredt erfaringstilfang. Han har da ikke bare breddeerfaring, men dybdeerfaring. Han vet hvordan slottene oppfører seg gjennom årgangene, når de skifter stiler.

På noen punkter overrasker han. Jeg trodde egentlig at han var en av «museumsvokterne» i Bordeaux. En som syntes at alt var bedre før i tiden. Før, da lagde de gode viner, da. Tørre, tanninrike, selvfølgelig, for det var stilen i Bordeaux og de måtte ha 30-40 år på seg for å mykne, før de ble tilgjengelige, men slik er det nå bare og slik skal det være.

Selv har jeg hatt offentlige  debatter med folk som har syntes nettopp det. Jeg har innvendt at man nå vet ekstremt mye mer om sine vinmarker, utvelgelsen av druematerialet er veldig mye bedre. Druene har større modenhet enn før. Og at selv om «drikkevinduet» nå er blitt bredere, betyr ikke det at vinene ikke kommer til å lagre godt og dermed gi tertiæraromaer som klassisk Bordeaux får.

Nei, han synes stort sett det er bedre nå.

maeleng-bok

Litt myte-kræsjing

Mæleng har også en interessant gjennomgang av «toppårgangshysteriet». Han kaller det ikke det, men hvem har ikke gjort seg skyldig i å hype en årgang, for å se at den i ettertid faller i kvalitet? Jeg har. Sikkert Mæleng også. Men så viser det seg at en mellomårgang er bedre på sikt.

«I ettertid er det ikke sikkert at de erklærte store årgangene ender opp som store når historiens dom skal felles…», skriver han og bruke 1982-årgangen som eksempel.

Når det gjelder nettopp årganger har han nok en av de mest autoritative gjennomgangene av Bordeaux-årgangene som jeg kan huske å ha lest. Den holder seg fint i toppen også internasjonalt.

Han skriver også interessant om hvordan oppfatningen av årganger sementeres gjennom systemet med journalister og smakninger. Men ting har endret seg, og internettet gjør at folk kan få et videre perspektiv enn noen få smaksdommere.

Så er det tydelig at Mæleng kjenner seg aller mest hjemme i Burgund. Bourgogne. «De gjør noe med meg som andre viner ikke gkjør». Det handler ikke at de nødvendigvis er bedre enn andre finere viner men de har den egenskapen at de er uimotståelig tiltrekkende samtidig som de er krevende å forstå. «Det er en kombinasjon jeg ikke kan unnvære», skriver han.

Dermed sier han også noe vesentlig om seg selv.

Utfordrer det etablerte

Alle som har drukket vin en stund, har sine egne oppfatninger. Og det er jo befriende at Mæleng radbrekker noe av det etablerte hierarkiet i Burgund. Er de nå verdt Grand Cru-status – Clos des Lambrays eller Clos de Tart? Mæleng ser ikke ut til å mene det. «Clos de la Roche» er normalt en solid munnfull, snarere enn en raffinert Grand Cru, skriver han. Slik får man forståelige smådrypp av informasjon på område etter område. Hans gjennomgang av de mest kjente markene og landsbyvinene i Bourgogne er – om ikke objektiv – så desto mer interessant ettersom han spidder myter og ser området gjennom sine egne briller og sitt eget temperament.

Derfor hever også denne boken seg over mye av det som allerede finnes av faglitteratur på dette området.

En dose tørrvittig humor følger også med. Han blir kanskje ikke blir opptatt som æresmedlem i Bondelaget med det første:

«Norske bønder er ikke bosatt i en virkelighet der det er korrekt og naturlig å si om mandelpoteten at den er et verktøy til å uttrykke karakteren til en særlig godt drenert østvendt motbakke et sted oppe i en åsside på Oppdal. Vi er ikke opplært til å tenke slik, radikalt lokalt».

Konklusjon: Hvis du gjerne vil komme på innsiden av hva de mest vininteresserte egentlig snakker om, er denne boken et must. En selvsagt julegave denne vinteren.