Postet: 23. Des. 2016. Vi beundrer ofte det utenlandske. Det oppfattes som finere. Men når Norge er virkelig godt, er Norge virkelig godt. Jeg smakte et knippe ekstremt-gamle akevitter forleden. Det ble en stor opplevelse.
Slik så de ut, prøveflaskene. Spesielt Linie-akevitten har en utrolig historie bak seg. FOTO: Geir Salvesen
Gjennom en 38 år lang karrière som journalist har jeg sjelden hatt problemer med å få folk i tale. I farten kan jeg huske bare to som nektet å snakke med meg etter purring. Richard Nixon. Og Christen Sveaas, vinsamleren. Jeg prøvde i mange år å få Sveaas til å åpne seg. Å dele med oss andre. Han var mannen som visste det meste om eldre toppviner. Hva var det han opplevde med alle disse ekstreme Bordeaux-vinene han samlet på? Hva var hans inntrykk av utviklingen gjennom tiårene? Hva var egentlig det beste han smakte?
-What’s in it for me?, svarte han en gang jeg prøvde.
Nei, ikke noe var for ham. Men for oss andre. Derfor svarte jeg dette, etter hukommelsen:
-Altruisme. Du deler det du har vært så heldig å oppleve med oss andre interesserte.
Nei, det var ikke noe for ham. Følte ikke noe behov for det.
Akevittmesteren i aksjon. Nivået på flaskene er lavt, høy og lav skulder. Foto: Geir Salvesen
Jeg vet da at jeg ikke vil være som Christen Sveaas. Jeg vil dele. Og jeg vil dele noe av det mest utrolige jeg har vært borti her på berget. En ekstrem-smakning av gamle akevitter i regi av Norges Mr. Akevitt – Halvor Heuch på Arcus. Heuch vil dele, og ikke bare dét – han hadde personlig laget – og til dels også fanget – maten vi spiste til de gamle superakevittene. Fisk fra Bygdin i Valdres, sakte-vokst fisk som i Heuch-raket tilstand var så full av smak og umami at munnen nesten sprengtes. Akevittgravet laks, sild, norske oster.
Heuchs selvfiskede, egen-rakede Bygdin-fangede fisk, presentert slik det skal gjøres. Foto: Geir Salvesen
Men det var selvfølgelig drikkevarene som var det mest interessante den kvelden. En Lysholm som ble produsert i det siste krigsåret 1918, en slottsakevitt laget spesielt for bryllupet mellom kronprins Olav og Märtha i 1929, En Linie-akevitt som startet ut på slutten av 1930-tallet og som endte opp i London under krigsårene i 1943 etter å ha vært med norske skip på farlige ferder rundt om på verdenshavene. (Se nøye på den etiketten, det er Norgeshistorie) Og en Gammel Opland fra 1929.
Etiketten viser en Linie fra Vinmonopolet, London 1943. Som det står på etiketten hadde den lykkelig unnsluppet både bombing, tyske kryssere og u-båt angrep. FOTO: GEIR SALVESEN
Jeg har smakt en del vin fra 1920-tallet, men aldri norsk akevitt. Derfor var jo forventningens bue spent rimelig stramt da vi startet ut. Hvordan hadde de klart alle disse årene? Fyllingsnivået var høy skulder, som hovedbildet viser. En del hadde fordampet. Englene må ha fått sin del.
Hovedinntrykket var at de var mirakuløst godt utviklede. Jeg hadde aldri i verden gjettet på en slik alder. De var noe mer konsentrerte enn moderne akevitter, men hadde også en fin eleganse over seg. Best var Lysholm fra 1918. Litt mer brungul på farge enn moderne dråper. Lagret, varm, mild karakter med krydderpreg pent bakom. Men også Linieakevitten som havnet i London i 1943 var storslagen. Dempet krydderpreg, de sødmefulle tonene var forsterket.
De smaker fortsatt akevitt, men kanskje litt mer borti cognac-stilen eller en halvtørr sherry. Det var lite alderssvekkelse. Alderen hadde egentlig bare bygget dem opp til å bli litt mer komplekse. Og milde. Kanskje akkurat slik som oss.
Ofte har jeg hørt at brennevin i flaske ikke utvikler seg noe særlig. Og det kan være riktig i dette tilfellet. Men litt hadde de utviklet seg. Til det bedre.
Dette var flytende Norgeshistorie. Og jeg ønsker alle en gledelig jul og et godt nytt år.
Edle dråper fra Halvor Heuch. Foto. Geir Salvesen