Postet 6. nov. Hovedstaden har fått et nytt vanningshull. Spesielt for dem med eksklusiv smak og litt tykkelse på lommeboken. Men burde det ikke ha vært noen budsjett-alternativer der?
Stilige lokaler, ja. Og veldig mye godt innenfor glassdørene. Foto: POCKET/ Stian Broch
Grand Café. Litt blandede anmeldelser på den nykommeren etter at Furset-gruppen som står bak svært mange av Oslos kvalitetsrestauranter, har pusset opp og nyorientert dette så tradisjonsrike restaurant-etablissementet. Det blir jo spennende å se om den nye kafédelen blir liv laga. For meg minner den litt for mye om en kantine. Og jeg liker faktisk duk på bordet når jeg skal ha noe godt. Sikkert litt gammeldags der, er jeg. Men Oslo trenger Grand.
Mindre påaktet, men desto mer interessant for vinfolket – Grand har også fått en ny vinkjeller. En virkelig lekker vinkjeller med så mye godt innenfor glassdører og glassvegger at jeg så vidt kommer meg inn av metalldøren der nede før blikket fanges av en mengde kjente etiketter og flasker.
– Her vil de mye, ja, tenker jeg før jeg benker meg i et hjørne sammen med to kolleger, klar til å gyve løs på vinkartet. Utvalget – 16000 flasker og 1500 forskjellige viner, sies det – er satt sammen av italienske Fabio Borgianni fra Toscana – nærmere bestemt San Gimignano, en av de mange vinlandsbyene i Italia. Borgianni er hentet fra Maaemo og ser ut til å ha fått et romslig innkjøpsbudsjett. Her er også mye som er vanskelig å få tak i. Burgundere som man må ha spesialkontakter for å få kjøpt. Bordeauxslott som kan lokke frem vann i munnen på den mest kresne.
Koster å være kresen
Men det har nok kostet mye å pusse opp Grand. Det er litt for mange viner som koster firesifrede beløp og for få under tusenlappen. Der jeg sitter og lar fingrene gli side opp og side ned og får lyst på veldig mye, kommer det opp en tanke i hjernebarken at de godt kunne ha gjort terskelen litt lavere for de bredere lag av folket, som det heter.
Når det er sagt, har jeg bare godord for vinkjellermøtet. Kjellerlokalet, som er den gamle nattklubben Bonanza – er nok ikke til å kjenne igjen. For dem som var der en gang i tiden. Det er lekkert, påkostet, elegant.
Jeg bestiller Roederer Brut Premier Champagne som koster meg 850 spenn. Det er ikke så hakkende galt, tenker jeg. Den koster rundt 400 på Horeca-markedet, litt under. Og den rike stilen hos Roederer passer fint når man skal kosedrikke og ikke ha så mye annet til.
Flasken kommer i champagnekjøler med is og vann og et hvitt klede over Litt stil, altså.
Glassene er gode. Hadde jeg vært sommelier der, ville jeg ha tatt opp hvert glass og skråhellet vinen for å bevare boblene best mulig. Men ok – det er veldig få som gjør det.
Småretter
Dette er en vinkjeller og ikke en matkjeller. Man kan få noen småretter og jeg bestiller coppaskinke og ferskt brød. Skinken er smaksrik, akkurat passe salt og skåret i løvtynne, delikate skiver. Brødet er også godt og ferskt.
Regningen ender på rundt 1100 kroner.
Utpå kvelden kommer det flere og flere gjester, og det er heldigvis så god plass at nabobordene ikke trenger å høre uvedkommende samtaler.
For små venne- og venninnegjenger er vinkjelleren et veldig bra alternativ hvis man vil møtes for å spleise og drikke seg inn i noe av det mer eksklusive som vinverdenen har å by på.
Hva med viner på glass?
Sist jeg var der var det syv hvite og syv røde viner på glass. Pris mellom 100 og 280 kr pr glass.
Evaluering fra besøk 1.11.16
+
Nydelig rom, flott førsteinntrykk for vinelskere
Hyggelig møte med de som jobbet der
De var interessert og åpne for å gi oss det vi ønsket
Passe aktive og engasjerte, «Fast track» listen med et begrenset utvalg + hele Kjellerlisten tilgjengelig.
Hyggelig passiar ved bordet fra servitør. Småprat om viner.
Gav inntrykk av å ha både kunnskap og pasjon. Bra.
∆ (forbedringsforslag)
Vinbaren er selvsagt i en tidlig fase. Både rommet og plassering midt på Karl Johan burde borge for et renn av vinelskere/vinnerder som ønsker å dykke ned i viner som de ikke drikker til vanlig.
Men da må både vin-utvalg tematiseres bedre og kalkylepolicy endres drastisk, etter min mening.
Vinutvalget:
Førsteinntrykk; bra fordeling, men syns vinutvalget manglet litt fokus og tematisering;
– f eks jeg som er glad i italienske viner (som mange nordmenn er) var det veldig tynt fra distrikter som Toscana (kjedelig Brunello-utvalg), Friuli/Syd-Tirol, Sør-italia med øyene (Sicilia/Sardinia). Veldig begrenset Bolgheri (Bogheri er mye mer enn San Guido…). Piemonte var bedre, men kanskje flere produsenter, mer bredde, enn stor dybde hos få.
Prispolitikk:
Men hvorfor sitter jeg og min venn alene (fra 19.00 – 20.00) i denne flotte vinbaren. Den burde i hvert fall vært halvfull en tirsdags kveld.
Jo, det er fordi en vinbar skal inspirere til å prøve og få anledning til å smake flotte og sjeldne (også dyre) viner med smaksprøver på glass. Og lære, oppleve, smake, gå på oppdagelsesferd til vindistrikter vi lære å kjenne….
Til dette er prisene forhindrende.
Det er ikke nok rike mennesker i Oslo til å fylle opp denne vinbaren syv kvelder i uka når man ganger opp prisene tre til fire ganger. Det vil bare resultere i tomme bord og et personale som gradvis vil miste entusiasme og motivasjon til å dele vin-kunnskapen sin med Oslos befolkning.
Dette er (kan bli) en helt unik vinbar. Stor og flott, med egne smaksrom for grupper og flotte gruppebord i hovedrommet. Med en motivert betjening. Men en gammeldags og tradisjonell prispolitikk overrasker og skuffer.
Et unikt vintilbud burde følges opp med en unik prispolitikk.
Når dette blir kjent, og det blir det fort i landets vinverden (ingen er mer aktive på sosiale medier enn vinfolk), vil besøket gå opp, omsetningen fyke i været og fortjenesten deretter. Glem den tradisjonelle restaurantkalkylen. På spisesteder har ikke folk noe valg når de skal spise. På Grand Vinbar, derimot, burde Fursetgruppen gi vinfolket anledning til å sjeldne smaker til en pris som de kan forsvare.
100% opp maks. og rommet vil fylles av entusiastiske vinfolk som vil på på oppdagelsesferd i hyllene fulgt opp av engasjerte vinverter. Sjeldne viner kan vi gå på Vikapolet å se på. Vi trenger ikke Grand til det.
Nei, gjør noe med kalkylene – så blir det trafikk og stemning.
Dette er jeg 100 prosent enig i. Prispolitikken holder ikke. Er ikke bærekraftig. Men med noen grep – og kutt – kan dette bli topp.