Postet: 31. okt 2016 Vil du vite hvordan man spiste og drakk på 50, 60- og 70-tallet i Paris? Sjekk ut La Tour d’Argent.
Hvis du er heldig, får du slippe ned i kjelleren til det aller helligste. Lageret av verdens trolig største vinsamling i en restaurant.
Så lenge jeg har vært interessert i vin og mat, har jeg humret over episoden som fant sted på La Tour d’Argent. En amerikaner hadde fått lov til å besøke den rikholdige (veldig understatement) vinkjelleren på restauranten. En av vinene var så fristende at han stjal den, lurte den trolig med på innerlommen.
Vel hjemme i Statene fikk han dårlig samvittighet. Han skrev brev om hva han hadde gjort, hvilken vin han hadde tatt og sa ville gjøre det godt igjen. Han skrev derfor under på en blanco-sjekk (det var på den tiden hvor man brukte sjekker) slik at restauranten selv kunne fylle ut beløpet for den stjålne flasken. Historien sier nå at restauranteieren rev sjekken i fillebiter og sendte bitene tilbake i et brev uten noen annen form for forklaring.
Franskmenn kan nok være glad i business, men her handlet det om et tillitsbrudd og om å fortelle amerikaneren at penger ikke er alt her i verden.
Men de kommer absolutt kjekt med, hvis man skal på denne legendariske institusjonen av en Paris-restaurant. Institusjon, ja. Kanskje mer å ligne med et museum. Restauranten påstår den har aner tilbake til 1580-tallet. Det er ikke umulig, men det er først på 1800-tallet at det dukker opp mer skrevne kilder om den, da i forbindelse med et lavmælt hotell-etablissement.
Når man entrer denne restauranten langs Seinens sørside, er interiøret i hvert fall i rokokko-stil og det henger bilder fra 1950- og 1960-tallet langs veggene med noen av de prominente gjestene fra den gang. Omar Sharif. Shahen av Iran. Og sånne folk.
Menyen tror jeg må være beholdt fra den gang. Den er akkurat slik franske restauranter var før i tiden. For 30-40- og 50 år siden. Veldig innkokte brune sauser, klassiske og gammeldagse retter, poteter, til og med til noen av dem. En typisk dessert er «Les Crepes Belle Epoque».
Hovedretten er allikevel and. Og spesielt presset and. Restauranten har sin egen andegård hvor man avler opp disse fuglene og får dem akkurat slik man vil ha dem. Restauranten har sin egen «andepresser» som står på en liten plattform i restaurantlokalet på toppen avbygningen med flott utsikt over Seinen og kirkespirene og «tout Paris». Altså en kar i livkjole som presser og skjærer opp. Kostelig! Etterpå får man med et kort som viser nummeret i rekken på ender som har måttet bøte med livet, hvorav den siste har endt opp på din tallerken. Det er over en million, nå.
Men det er akkurat dette som er denne restaurantens tiltrekningskraft. Det er et museum hvor man kan måle hva som egentlig er skjedd med gastronomien ellers i et stadig skrumpende verdenssamfunn. Det har virkelig skjedd mye, og det meste har skjedd andre steder enn Frankrike.
Hovedgrunnen til å komme hit er allikevel vinkjelleren. Den skal være på rundt 450.000 flasker. Den er så stor at det faktisk blir litt problematisk å håndtere vinkartet som ligner de gamle telefonkatalogene i tykkelse. Tilbudet er enormt. Ca 400 sider. Jeg tellet ikke, men det skal være 15.000 forskjellige flasker der. Og restauranten har alt av fransk. I eldre og nyere årganger. Jeg brukte nesten nesten en time på å bestemme meg for to-tre viner. Det ble nesten litt pinlig, men den kvinnelige sommelieren – det er en nyvinning – hadde god tålmodighet med bordet vårt.
Smil, ta med deg dine beste manerer, og nyt den gammeldagse (og gode) servicen og vinen på Sølvtårnet. La Tour d’Argent.
15 Quai de la Tournelle, 75005 Paris, Frankrike.
Hei, takk for dine gode artikler, har hatt stor glede av dem også fra din tid i Aftenposten. Mht sølvtårnet», så, ja vinen og utvalget er jo en ting men nivået på kokekunsten er etter min og manges mening en like god grunn til å bestille seg bord. Det er i seg selv en reise verd.
Mvh