Postet: 2. feb. 2017. I et øyrike som bare har vært utviklet turistmessig siden 1970-tallet, er det nå kommet et nytt sted på en ny øy som også har utviklet lokal gastronomi til toppnivå. Milaidhoo er navnet.
Sivath er lokal kjøkkensjef på Milhaidoo på Maldivene. Her frister han med lekker tunfisksalat. Foto: Geir Salvesen
Bitte små øyer som gryn, og rundt dem sirkler av kvitthvit korallsand omgitt av turkisgrønt hav som lysende auraer uti det store blå. Maldivenes cirka 1300 øyer ute i Det indiske hav er kanskje det nærmeste man kommer sydhavsdrømmen. De varierer fra små sandbanker med en enslig palme på, slik man ser i vitsetegningene, til halvstore som kan være en fotballbane eller to i størrelse. Ikke noe punkt ligger mer enn 2,5 meter over havet og alle bygninger må ha et tak under palmenes høyde.
Slik ser de ut, de bitte små øyene ute i havet. Et parti fra Milaidhoo. Foto: Geir Salvesen
Internasjonale hotellkjeder har for lengst oppdaget at det er her man kan bygge de mest luksuriøse sydhavshyttene med «water bungalows». Det er en ekstremt lav partyfaktor og alt handler om å se det utrolige lyset og himmelen som møter havet.
Siden dette er eksklusive steder, handler mye om å tilby det aller beste av service – og mat. Og nye Milaidhoo – som bare har vært i drift i 2-3 måneder – har tatt følgen av at det er eid og drevet av et maldivisk selskap og slått til med et forsøk på å lage topp gastronomi av lokale råvarer.
Fiskesuppe med ingredienser fra lagunen? Det fikser Sivath. Foto: Geir Salvesen
Svært mye på Maldivene er importert, men lokalt dyrkes det grønnsaker. Det er kokosnøtter i trærne. Og i havet svømmer det veldig god fisk som det er mye av. Fersk tunfisk og havabbor (sea bass) og diverse godsaker bringes direkte til hotellet fra lokale fiskebåter.
Ikke så rart, da, at maldiviske Sivath – som er kjøkkensjef på en av stedets tre restauranter – har fått oppnavnet Sea Bass!
Maldivene ligger vest for Sri Lanka og kan klart spore noen trender derfra matmessig. De lokale er glade i sterke kryddersorter. Det må selvsagt nedjusteres overfor et internasjonalt klientell, men ikke så mye at det mister litt sting. Og så må rettene gis et moderne design. Siden vi også spiser med øynene og er godt vant, er Sea Bass nøye med hvordan ting ser ut på tallerkenen. Tunfisksalaten med den superferske fisken liggende som små lokkeperler oppå en spennende, lokal salat som er forvellet. En fiskesuppe som bare er til å sluke med øyne og munn. Fabelaktige smaker, der det eksotiske er med, men der fisken og skalldyrene spiller hovedrollene.
Den lokale båttypen Batheli er blitt til restaurant. Foto: Geir Salvesen
Dette er visstnok det eneste stedet på Maldivene som har satset på en restaurant med bare lokal mat. (De to andre har mer internasjonalt tilsnitt)
Selve restauranten er også helt spesiell. Den ligger på 2-3 båtskrog som er konstruert ute i lagunen og som er laget i samme størrelse som de litt store båtene som tidligere seilte mellom øyene. Batheli, heter de, og det heter også restauranten.
– Før dette prosjektet, ble det gjort en analyse av hva som manglet her. Og visjonen var av et sted med den autentiske følelsen, og at folk som dro herfra ikke bare fikk de fine strendene og solnedgangene, men også hadde lært noe av øylivet gjennom maten de fikk. Derfor strebet vi etter en kombinasjon av luksus og autensitet, sier hotelldirektør Shuhan.
-Jeg mener vi er blitt et nytt kapittel innen toppturisme på Maldivene.
Så langt hotelldirektøren. Prisene er – som man kan forvente – svært høye på både overnatting og drikke jevnt over på Maldivene. Maldivene har muslimsk styresett og store importskatter. I tillegg er det dyrt med frakt, og så må spisestedene ha sine avanser. En flaske som koster en hundrelapp i innkjøp, koster det tidobbelte på bordet. Men slik er det. Det beste koster. Men det man får, er ekstremt god service som ikke er krypende. Og det beste av alt.
Vinvalget på Milhaidoo og lignende steder i tropene vil ofte gå i retning av sørafrikansk vin, hvitvin spesielt, ettersom den litt romslige stilen i en Chenin Blanc (Ken Forrester) passer klima og mattyper. Og så er en Côtes de Provence rosé heller aldri å forakte.
Dyrt men godt. En liten rosévin står fint til solnedgangen på Milhaidoo. Foto: Geir Salvesen