Postet: 15. mars 2017. De nye engelske musserende har inntatt bestillingsutvalget denne våren. Hvor gode er de egentlig? Kan de måle seg med ekte Champagne? Les her og finn ut hva en blindsmakning ga av resultater.
To viner, en vinner. Foto: Geir Salvesen
Nyetimber. Ridgeview, Hattingley. Navn de færreste har hørt om før. Men dette er altså Storbritannias nyeste tilskudd til alkoholens mangfoldige verden. Musserende viner fra et land som tidligere ville være umulig å dyrke gode druer i, men som nå har fått et veldig oppsving av varmere vær og dedikert dyrkning. Men ikke alltid varmere vær. I noen årganger er det ikke mulig å lage kvalitetsmusserende.
Ekte Champagne. Det begrepet ligger hvelvet over alle som prøver seg med en musserende vin. Å måle seg mot ekte saker.
Flyr du inn i lav høyde fra Den engelske kanalen, ser du de hvite klippene ganske så markante og interessante ut. De er en miks av kalk og sand og kritt og ligner mye på jordsmonnet i Champagne.
Druene som blir brukt, er også de samme. Chardonnay, Pinot Noir og Pinot Meunier.
Nyetimber var først ut og startet opp i 1988. I dag er det ifølge Decanter Magazine rundt 450 vingårder med 1800 hektar under dyrking. 3,15 millioner flasker er den fortsatt litt beskjedne årsproduksjonen.
Men også tradisjonelle Champagnehus ser at det skjer saker og ting her. Taittinger har kjøpt en vingård i Kent. Så det er jo en klar indikasjon.
Blindsmakningen
Så til blindsmakningen. 7 personer deltok pluss meg. To viner. En Nyetimber og en Mailly Grand Cru Champagne ble servert blindt. Mailly’en ble valgt ut helt tilfeldig, fordi den lå kald og duggfrisk i kjøleskapet. Det er selvsagt ingen vitenskapelig og grundig test. Men det er et øyeblikksbilde.
Champagnen ble servert først. Kanskje panelet trodde at det var omvendt, fordi deltagerne tippet dette var den engelske vinen. Mange likte ikke den, mente det var for mye eplecidersmak og at den manglet friskhet.
– Som et slitt esel mot en rasehest, som noen uttrykte det. Det var altså champagnen som var eselet.
Jeg syntes også at den manglet friskhet og eleganse og at det var litt gul og krydret. Det var kanskje ikke maks flaske, uten at jeg kunne finne noen direkte feil på den. Karakterene pendlet mellom 78 og 87 poeng. Den har litt utviklet preg.
Så kom den engelske – som altså alle nå trodde var ekte Champagne. Da satt honnørordene veldig løst. Den typiske poengsummen var 90 poeng. En foreslo 95 i pur begeistring.
Engelske Nyetimber vant altså klart, med et forbehold om at Champagnen var riktig.
Men skulle jeg velge selv, hadde jeg fortsatt nølt litt ettersom jeg nok hadde stolt – riktig eller ikke – på at Champagne fortsatt stort sett ville levere akkurat den smaken jeg var på jakt etter.
Ridgeview er en annen, spennende produsent. Foto: Geir Salvesen
7345101 Nyetimber Classic Cuvee, Nyetimber Limited, England. Kr 399,90, Karakter: 6. Poeng: 90.
Livlig, energisk eplefrukt med god balanse mellom syre og frukt og konsentrasjon. Middels fylde. God lengde. Slank i stilen.
7344901 Nyetimber Rose, Nyetimber Limited, England. Kr 499,90, Karakter: 4, 88 poeng
«Kremet med god tekstur og smak av forfriskende rips, bringebær og kirsebær». Jeg er helt enig i denne karakteristikken som Polet har latt følge denne sjarmerende rosévinen. Mye god smak, ender litt tørt og rognebæraktig. Men prisen er for drøy, synes jeg, for kvaliteten.
6198001 Ridgeview Cavendish Brut 2013, Ridgeview Estate, England. Kr 330,-, Karakter: 5, 87 poeng.
Blek strågul, frisk duft av steinfrukt og streif av røde bær, kirsebær. I smaken frisk, syrlig, middels fylde, eplemiks på smak, lang frisk utgang.
6885901 Hattingley Classic Cuvee 2013, England. Kr 299,90, Karakter: 4+, 86 poeng
Lys strågrønn på farge, delikat duft, syrlig og frisk bærfrukt med grønne epleelementer og litt grønn, tropisk frukt. Lander på den tørre siden.
6197901 Ridgeview Bloomsbury Brut 2014, Ridgeview Estate, England. Kr 320,-, Karakter: 6, 88 poeng
En rik, sjarmerende, moden og ok-priset musserende som er vanskelig å skille fra en ekte champagne. Fint kalkmineralitet på bunnen av en fruktdrevet smak dominert av melon, steinfrukt, pære, eple og honning. Ikke så spiss som Cavendish. Mer fylde i midtpartiet.
6244401 Ridgeview Fitzrovia Brut Rosé 2011, Ridgeview Estate, England. Kr 385,60, Karakter: 5+, Poeng: 88
Klare utviklingstrekk i denne, bacon og rognebær på duft og smak, oransje på farge. Pussig nok er det 80 prosent Chardonnay i denne, noe man vel ikke skulle ha trodd, nei. Men flott eksemplar av en moden og utviklet rosévin. Kan drikkes til kjøtt også.
God Champagnenyhet
4171601 Perrier Jouët Grand Brut, Champagne, Frankrike. Kr 395,-, Karakter: 6, Poeng: 90
Sjarmerende, frisk og åpen Champagne med god lengde, grønngul på farge, steinfrukt, mye skyv i midtpartiet. Er laget mest på Pinot Meunier og Pinot Noir med bare 25 prosent Chardonnay, men smaken virker mer som elegant Chardonnay-aktig. God konsentrasjon og god lengde.
Det alle vininteresserte spør seg her, er jo: Hvem satt i panelet utenom deg?
For meg virker det som at de objektive vurderingene, som at champagnen var den minst friske, passer helt perfekt og naturlig med at dét var den ekte champagnen. Det der er en klassisk feil mange gjør dersom de ikke har smakt champagne blindt før: de leter etter den friskeste, mest fruktige, den som bærer mest preg av «god, frisk hvitvin» med masse bobler. I virkeligheten er det jo omvendt: det er den ekte champagnen som har vært lagret på bunnfall 2-15 år lengre. Det er i den ekte champagnen gjærcellene har dødd som i en bakerovn, og skapt lukt av nettopp gjærbakst. Kanskje er den også lagret så lenge i flasken at boblene begynner å minke litt, mens sekundæraromaene har begynt å blomstre. Dessverre har folk blitt forvirret av at mange vinjournalister ser ut til å foretrekke champagne som tas 10-30 år for tidlig, så folk tror at friskhet og preg av drue-frukt er noe bra.
Hvis du vil lære opp folk til å kjenne forskjell, gi dem den engelske vinen blindt mot f.eks. Amazone de Palmer, Alfred Gratien 1983 eller en hvilken som helst annen autolyse-overkill-champagne. De vil aldri gå tilbake til den lette frukten sin.
Jada, mye fornuftig argumentasjon her. Tror imidlertid at du hadde kommet til samme konklusjon. Det var egentlig ganske åpenbart. Så er det spørsmål om panelet. Det besto av delvis svært erfarne vindrikkere og noen «vanlige vindrikkere». Altså en god miks, vil jeg si.
Når det lommer til lagring har jo de engelske vært lageret minimum 2 år og etter å ha besøkt Ridgeview 2 år på rad og smakt de forskjellige så vil jeg si at de er vanskelige å skille fra Champagne i stil og kvalitet. Her var det alt fra de syrefriske til litt mer kremet og fyldig stil som kan matche tyngre nyttårsretter. Blir spennende å følge utviklingen videre , både med tanke på produksjon , kvalitet og klima.