Joda, det er faktisk morsomt med auksjoner. Inntil du skjønner at det alltid er noen som er vakrere enn deg. Og rikere enn deg. Spesielt det siste. Man må bare lære seg å hoppe av i tide.
Ukens vin: M. Chapoutier Deschants 2020, Nord-Rhône, Frankrike
Skjermdump av åpningssiden til Blomqvists vinauksjoner.
GEIR SALVESEN
Auksjonsfirmaet Blomqvist har i samarbeide med Vinmonopolet etablert nettauksjoner på vin i Norge der folk henter noen dråper fra sine privatkjellere og får solgt dem på lovlig måte gjennom en nettauksjon. Den har foregått en tid nå, uten at jeg har brydd meg noe særlig. Men nysgjerrigheten fanget, og jeg meldte inn mitt bankkort og mine detaljer på nettsiden deres. Litt plunder ble det, for serveren godtok ikke mitt fødselsår, og ville at jeg skulle være 4 år eldre. Det var umulig å få inn mitt egentlige fødselsår. Ja, ja. Hvem forstår seg på disse maskinene nå for tiden?
Nettsiden er ellers fint lagt opp med bilder av lottene, the lots. Jeg vet ikke helt hva det heter på norsk og på auksjonsk, objekter?, men det er i hvert fall de sammenstillinger av produkter som er oppført sammen. Jeg så at noen som hadde en halv kasse å selge, hadde delt den opp i to lots, med tre flasker i hver. Det er vel egentlig lurt for begge parter. Og så var det noen enkeltflasker.
På 90-tallet var jeg en del i London på auksjoner der, uten å by, og der fikk man stort sett smake de gamle vinene på forhånd. Det var interessant. Selv om det fantes flaskevariasjon, var det mye å hente ut av det å faktisk få smakt en av vinene i en hel kasse på 12.
Det var også mye å lære av å se bildene av flaskene på Blomqvists nettside. Klare, godt belyste bilder. De fleste flaskene så fine og fulle ut, men noen få var rene skrekk-kabinettet. Lav skulder. Husker jeg ikke feil var det noen 60-talls Baroloer.
JEG HADDE ALDRI BYDD PÅ 60-TALLS BAROLOER OM SÅ PUTIN KOM ETTER MEG. Det er i hvert fall helt bombesikkert. Jeg grøsset over de gamle flaskene, fantaserte om alle de varme hyllene de hadde stått på gjennom årene og fått kokt seg godt, og bladde meg videre.
En del merker for etikettvindrikkere, altså Dom Perignon, Domaine Leflaive og slike saker ble konstatert. De kom altfor høyt altfor fort.
For å gjøre en lang historie kort: Jeg bød på 7 lots. Prisene var fornuftige i starten og stort sett i henhold til anslag. Jeg bød bl.a. på en lot med 3 flasker Domaine Pegau Cuvee Reserve 2004 fra Ch.Neuf-du-Pape, en lot med 3 flasker Ch. Lagrange 2004 fra St.Julien (selv om jeg nesten aldri drikker Bordeaux for tiden), en lot med 4 stk 2006 fra Ch. Saint Pierre i St.Julien (jeg må nok begynne å drikke litt Bordeaux igjen, da), 2 stk Skurfberg fra Eben Sadie i Sør-Afrika, 2 stk Marsannay fra Faiveley i Bourgogne. Og en 1.er cru Chambolle-Musigny 2010 fra en habil produsent.
Jeg bød på dette slottet, Ch. Lagrange og deres 2004-årgang. Men ville ikke følge med for langt oppover. Foto: Ch. Lagrange, St.Julien.
Moroa var selvsagt å være med litt oppover, og greie å hoppe av i tide. Det er vanskeligere enn man skulle tro når det er så moro. For eksempel på Pegau som lå greit an lenge, for så å ende opp på rundt 7-800 kroner når salæret var medregnet. Dette forbistrede salæret på 15 prosent i tillegg på prisen. Det dukket opp som en ubehagelig overraskelse hver gang man bød. Så må man skylle kaldt vann i blodet på seg selv. For å ta Domaine Pegau. Veldig trøkk i de Pegau-vinene, jeg kjenner til og med innehaversken, hvis hun er der ennå. Gode minner derfra. Men: Hvor ofte er det jeg tar frem virkelig gamle, og nå kanskje varme og utviklede Ch.Neuf-du-Pape’er og drikker dem? Omtrent aldri. Kjekke å ha, men når skal man drikke dem? Og til hva? Og hvor slitne er de? Man må bare se i øynene at det er blitt varmt i Pape.
Jeg var med et stykke oppover med Eben Sadies uforlignelige Skurfberg fra ville fjell inne i Sør-Afrika. Her var prisanslag 800 kroner for 2 flasker. Det var altfor lavt, og prisen endte på over dobbelt så mye pluss salær, før jeg hoppet av. Her ble jeg også litt lurt av den andre budgiveren, for da vedkommende bød mot slutten, ville jeg bli tvunget til å gå opp 2 eller 300 kroner til pluss salær for å henge på. Jeg kastet kortene, følte meg ørlite skuffet men ristet det av meg.
Hele tiden fikk man oppdateringer på mail om noen evt hadde budt over. Det var jo mer enn en smule ansporende til å overveie overbud. Og det er vel det som er meningen.
Jeg endte opp med å få tilslag på to lots. Ch. St.Pierre 2006, fire flasker, som er greit drikkemodne nå. Kan ta en i året fremover. Og Marsannay 2016 fra Faiveley. Husker jeg ikke feil, var jeg den eneste som bød på den, eller så hoppet andre av fort. Den gikk vel omkring prisanslag. Som var 6-700 kroner.
Altså ikke allverdens av utbytte, men så har jeg da også lest andre steder om folk som er blitt så grepet av auksjonsbasillen at de har betalt mer på auksjonen for viner enn det Vinmonopolet selger dem for. For fremtiden kan jeg da lage en slags note to self:
- De mest kjente merkene går fort, og går gjerne over reell verdi i pris, fordi de er vanskelig å få tak i og etikettdrikkere vil ha dem i kjellerne.
- Sirkle inn på mindre kjente navn som er mer perifere, men som leverer gode kvaliteter i lavere prisklasser.
- Lete etter områder som ikke er så populære, men som leverer bra kvalitet for tiden. Marsannay, f. eks. Fronsac i Bordeaux, f. eks.
- Vite når man skal hoppe av og ikke bare la seg rive med. Vanskelig. Man betaler jo gjerne litt for å ha det moro også.
Vinene måtte hentes prompte, ellers ville det påløpe kostnader. Så da var det bare å komme seg ut til Fornebu og området rundt Telenor-bygget og traske seg igjennom noen svære lokaler med alt fra malerier og lamper og puffer og sverd og medaljer og helt innerst til avhentingen. Og vet du hva? Jeg var faktisk fornøyd med at jeg ikke fikk absolutt alt jeg ville ha. For jeg har hørt at en av de tøffeste straffene man kan få, er å få alle ens ønsker oppfylt.
Chapoutier Dechants 2020, St.Joseph, er en ypperlig vin fra Nord-Rhône. Med fin, saltaktig mineralitet i bunnen. Foto: Vinmonopolet.
5096201 M. Chapoutier Deschants 2020, Nord-Rhône, Frankrike
Hvit Rhône er en undervurdert drikk, spesielt fra områder i St.Joseph som gir godt mineralpreg på vinene. Gyldengul, med veldig trøkk i smaken, stein og salt i underkant, behagelig, rund, godt bitt med litt plomme og steinfrukt, fersken og modne epler. Streif av honning, så vidt det er, i avslutningen. Passer til: Sushi / sashimi, skalldyr, spicy, spekemat, svinekjøtt, lyst kjøtt, fisk, ost. 259,90 kr (bestilling) 88 poeng (terningkast 6)
Signature Wines AS