Publisert 18. juni 2019. Vinoteket ved Slottet har ikke den største vinlisten i byen. Men den er mer enn stor nok. Og utvalget er til å bli munter av. Prisene? Da kan vi humre.
Vinbarer er i skuddet. Nye kommer til. Vinoteket i Oslo har holdt på et drøyt halvår, og den junikvelden jeg var der, var det så godt som fullt. No Wonder, som man sier på nynorsk. For dette er et lavterskeltilbud for dem som ikke trenger hvite duker, men et framifrå – nynorsk, igjen – vinutvalg.
Hvorfor utvalget er så godt? Det er gearet inn på moderne vaner og et moderne forbruk, og er ikke tjåka fullt av super-bordeauxer. Eller superburgundere, slik mange ellers fortsatt holder på med i Oslo. Vinoteket kaller det for «kuratert» vinutvalg, og det stemmer. Briljant, vil jeg si. Her er det med veldig mye også fra Den nye verden. New Zealand, Sør-Afrika, USA.
Det finnes også mange «hard-to-get-viner» – nynorsk igjen – som blir utsolgt på minutter på Vinmonopolet men som her på mystisk vis er havnet i hyllene. Jeg vil ikke nevne navn, fordi jeg gjerne vil kjøpe et par av dem neste gang jeg dropper innom. Men nå vet du det, i hvert fall.
Joda, de har fasjonable navn også, en Lafite-Rothschild 2007 (dårlig årgang) til 15.000 spenn. Men noen mer overkommelige til mellom 2000 og 3000 kroner. Pichon-Comtesse fra Bordeaux i 2005-årgangen, f. eks.
Bak Vinoteket står vinfolk som Robert Lie og Bendik Kristiansen. Og det synes på kvaliteten.
Ofte kan man si mye om et vinkart ved å vurdere «ytterkantene». Altså det litt spesielle. Her er det mye spennende på ytterkantene. David & Nadia Chenin Blanc fra Sør-Afrika, f. eks. Som er nye stjerner på firmamentet. Tre forskjellige ungarske Furmint-viner fra Szepsy og Disnókö. Gaia Thalassitis fra Santorini. Jeg savner egentlig bare litt mer fra Etna-området på Sicilia. En stram Benanti – god som den er – er ikke gearet til maten.
Og her er vi inne på litt av utfordringen med dette stedet. Den høye designpizzaen med utrolig godt fyll av f. eks tartar, krabbe, etc er helt utmerket spise. Men den passer ikke Baroloene, Bordeaux’ene og alle de andre litt tøffe vinene som også finnes på kartet. Det finnes bare designpizza. Og selv om den er god, så begrenser den vinvalget noe.
Jeg har spart det beste til sist. Prisene. De er i kjelleren i dobbel betydning. Jeg vet ikke om en liste med så velprisede viner som her. Det kan godt hende det finnes. I så fall kan noen kommentere det etter denne artikkelen.
God vin er ikke billig. Men her kan du få bra vin under 500 kroner, og rundt 600 får du strålende vin. To-gangen pluss litt til, ser ut til å være en prissetting som gjelder generelt i listen.
Vinoteket blir drevet bl.a. av folk med tilknytning til importfirmaet Fondberg, men her er gode viner hentet fra mange importører rundt om så dette skulle heller ikke være noe problem.