Postet 17. juli 2017. Ja, tenke det; ønske det; ville det med; – men gjøre det! Mange har planer som man ikke greier å oppfylle. De to kjente restaurantfigurene Toralf Bølgen og Trond Moi hadde store planer for sin restaurant ute i Ny Hellesund på Sørlandet. Hvordan det gikk? Jo, det gikk.
Absolutt midt i smørøyet i Ny Hellesund ligger Verftet. Foto: Geir Salvesen
Man blir nødt til å ankomme sjøveien. Enten via en liten rutebåt fra Høllen i Søgne, eller med sin egen båt. De fleste tar turen fra Kristiansand, 20-30 minutter avhengig av hvor mye bølger det er i Vestergabet mellom Flekkerøy og fastlandet når sørvesten slår inn. Og det gjør den stort sett her. Sjøluft og en liten bølgesprøyt skjerper appetitten og åpner sansene for det ur-idylliske synet som møter en båtfarende der skjeve, gamle skipperhus er sunket ned mellom runde fjellknatter og smale sund.
«Verftet», som stedet heter er selvsagt oppkalt etter det gamle, lille skipsverftet som lå her i Hellesundet. Det er delt i to. Eller tre. En kafé for dagens enkle retter, en restaurant som har åpent om kvelden fra tirsdag til lørdag i sommerhalvåret. Og et hotell som ligger omtrent vegg i vegg.
Jeg har tidligere vært og spist på kaféen. Det er enkel, god mat. Fiskesuppe og pizza. Men denne gang gjaldt det å få testet selve hovedrestauranten.
Trendy-industrielt er inventaret. Foto: Geir Salvesen
Restauranter består av to viktige hoveddeler. Matdelen. Og vindelen. I distrikts-Norge er det mange som ikke tar hverken det ene eller det andre alvorlig. Tørrkokt laks med smørsaus og pre-skrelte poteter med snerk er litt for alminnelig. Ambisjonsnivået burde ligge milevis over dette. Heldigvis er det tilfelle på Verftet.
Vi starter med å få vinkartet. Aperitiff? Ja, takk. Allerede her er vi i ekstremt kyndige hender gjennom Henrik Dahl Jahnsen, premiert, ung sommelier som har satt sammen viinlisten. Jahnsen er også restaurantsjef, trass i sin unge alder. (26) Det er lett å se at det ligger kunnskap og en ekstra interesse for det spesielle.
Sommelier og daglig leder Henrik Dahl Jahnsen i farta (t.v.) Foto: Geir Salvesen
Champagnelisten er lang og interessant. 27 forskjellige. Krug, Dom Perignon og andre godsaker er med. En liten ting å pirke på der: På glass er alternativet enten Krug – bra, men dyrt. Eller to varianter av Veuve Cliquot. Litt kjedelig, og litt for lite variasjon. Vårt bord går for en flaske frisk Brut Reserve fra Duval-Leroy. Grønne epler, krisp, livlig, fruktig. 750 kroner er helt greit for den. Ellers er valgene mange, R de Ruinart Blanc de Blancs, f. eks.
Første rett er tartar av villfanget laks fra Flekkefjord-området. Lokale råvarer er et must for sånne steder som dette, og villfanget laks smaker litt mer. Litt lime, lakserogn og italiensk olivenolje av det beste slaget er blandet i, og gir en fabelaktig smak og konsistens. Vinvalget går til Billaud-Simon Mont de Milieu Chablis 1.er Cru 2014. Det litt merkbare fatppreget – som er begynt å komme på Billaud-Simons viner de siste årene – støter litt mot de rene fiskesmakene, og her hadde det antagelig vært best å velge en Village Chablis uten fat. 840 kroner for den 1.er Cru’en, i hvert fall.
Neste rett er lokalfanget makrell i krabbekraft. Kraften er sublim, men den syltede makrellen drukner dessverre i for mye sukker som tar vekk fiskesmaken.
Av og til skal man gå utenfor boksen, og vinlisten har en ungarsk Mandolas Furmint fra Oremus. Kr 675,-, Den tar vi! Veldig flott vin, med robust, fyldig, svakt røkaktig smak. Den greier å hamle opp med fisken, men også den møter litt veggen i møte med makrellen.
Lokal piggvar fra Kvinesdal. Godsaker på tallerkenen. Foto: Geir Salvesen
Så følger neste rett. Piggvar fra Kvinesdal. Med sommerkål og ramsløk og selvsagt en saus som står til fisken. Piggvar er jo noe av det meste man kan få, hemmeligheten er å ikke oversteke den, og her er alt perfekt.
Furmint’en følger med inn i denne retten, og det går helt utmerket. Av og til bør man velge utenfor boksen.
Holtekylling er rett nr 4, den er så mør at den omtrent smelter i munnen. Tilbehøret smaker også veldig mye, og det blir nesten litt for mye slik at kyllingkjøttet forsvinner ørlite grann. Men det er bare pirk, for totalsmaken er bra.
Man kunne ha fortsastt med hvite viner, men i et blandet selskap vil mange har rødt. Den røde listen er riktig så interessant, med en 2005 Croix de Gay fra Pomerol til litt over tusenlappen som en av godbitene. Jahnsens spesialkunnskaper kommer også til syne i listede viner som Coleraine fra Te Mata på New Zealand eller Macan fra Vega Sicilia i Spania.
Et noenlunde sikkert valg når det er mange smaker i maten – og mange smakspreferanser – er Ch. Neuf-du-Pape. Litt overkill til kylling, selvsagt, men Ogiers versjon fra 2012 har også kjøligere og saftigere smaker i tillegg til mye krydder, fylde og alkohol. Pris: 950,-,
Så er det ost. Munkeby. Og lokale jordbær i gastro-versjon.
Bortsett fra sukker-bommen i den makrellen, har dette vært et toppmåltid som kan måle seg også i den internasjonale toppen. Og omgivelsene er jo helt spesielle. Det er som en hildring å se ut av vinduene.
Selve restaurantlokalet er holdt i litt trendy «industrial» stil, og her har man ikke falt for fristelsen til å dra på med sørlandsklisjéer og garn og greier.
Dette holder! Virkelig verdt et besøk om du er på sørlandstokt.
